3. Første målmannen i Bø.

Halvor Eikjarud grundar mykje på kva språket har å seie: «At det må være vanskeligere at forklare vore tanker og anliggender i et sprog som ikke er os naturligt eller som vi ikke er fuldkommen mægtig, er unægtelig – og vort moders mål er jo ganske forskjælligt fra det danske.... At jeg skulde være bedre forsynt med ord og personlige vendinger, i almindelige hos os bekjendte og brugelige ting, så som alle de ting som hører til vor økonomi og kald, vore handteringer og adskillige næringsgrene med mere, dette er jeg overbevist om.» – Og så skriv Halvor like godt eit brev på bøheringsmål for rett å syne at han ikkje fer med laust prat.

Men svaret frå Flåbygd er heller nedslåande: «Det høidanske sprog kan ikke andet end være os naturligt, thi først leser vi i dette sprog vore bøger, for det andet høre vi folk tale det.» «Hvilken snak!» svarar Halvor. Talar våre foreldre det? Prø no på å la dei uttrykke seg i det rette danske språket, og det vert like så vanskeleg som du ba dei snakke tysk. «Jeg og du kan vel have lidt mere leilighed til at blive bekjendt der med, med omgang og bøger, så småt, men det er os enda ikke naturligt.»

Lokalhistorikarar føre meg, som Olav Nordbø og Stian Henneseid, har understreka at vi her har å gjere med det første som er uttala om målsaka i Bø, og kan hende vidare med. Halvor Eikjarud må ha vore mykje føre si tid. Han var som ein liten Wergeland, seier Olav Nordbø treffande om han. (Sjå Årbok for Telemark, 1938.) Halvor gjekk elles vidare i den rasjonalistiske leia som faren hadde staka opp. Han kunne ikkje noko med haugerørsla: «Den gjør opsigt, formedelst nu som det lades, besynderlig lyst til grubleri, og ængstelige indbildninger uden at lade tilbørlig veilede af fornuftens lys.» Og som ein heimleg Voltaire lyder det når han seier: «I likhet med de lærde vil jeg forsvare mine meninger til jeg har brugt den siste dråpe i mitt blekkhus.»

Til dette kjem byrgskapen over å høyre til bondestanden: «Vel er sandt, vi må ikke således lægge os andre kundskaber, at vi derover skulde forsømme vort kald som bønder.» Dette er òg heilt i samklang med det Ivar Aasen seinare hevdar.

At eldhugen for folkeopplysning var alvorleg meint, kjem m. a. fram i strevet for å få i gang eit leseselskap, som han sjølv seier: «det første læse-selskab blandt os». Leseselskapa var førebod om folkeboksamlingane seinare, og det Halvor fekk i gang i heimbygda, må ha vore mellom dei aller første i landet.

I eit brev frå januar 1806, stilla til ein pastor W., minner Halvor om «at en ung Tellemarks bonde var hos dem i fjor i julen og kjøbte endel bøger for et begyndende leseselskab af bønder». Dette fortel at han sjølv var inne i Oslo og skaffa bøker. Vi kjenner òg til at han nytta Aall på Ulefoss som mellommann. Det var ikkje lett, «da ingen boghandling gives i vor kjøbsted Skeen».

Skal tru kven denne pastor W. var? Ei rein gissing kunne gå ut på at det var Bø-presten Georg Willumsen som kom til Bø som prest i 1815. I tilfelle kunne vi snakke om ein klar samanheng i folkeopplysningsarbeidet her i bygda. Men her ligg det meste i mørke og ventar på at einkvan kan trekkje dette viktige kapittel i Bø-soga fram i lyset.

I alle høve er det sikkert og visst at prest Willumsen heldt fram med folkeopplysinga i Bøherad. Han starta eit studieselskap, og endå viktigare var arbeidet han gjorde for å få bygt fastskulen på Grauteknapp, som vart opna i 1923. Olav Stranna, som elles er noko atterhalden andsynes den tradisjonen Willumsen representerte, seier i skriftet «Ljos over Telemark»: «I den åndsmørke tidsbolken fyrstundes på 1800-talet rann det liksom ein ljoske av dag frå den vesle skuleheimen ved kyrkja.»

I 1845 vart Søren Rollefsen lærar og klokkar. Dermed er vi attende til målsoga i Bø att, og til Eikjarud-ætta.