6. Halvor Klasen Grave.
Her på heimebana vart det likevel lenge med heller
små og spreidde tillaup. Riksmålet var einerådande i skule og kyrkje inn i vårt
eige hundreår. Det gjekk ikkje berre med vakre prinsipp. Skulle det mune noko,
måtte dansken jagast ut der han hadde kome inn. Og skulle det lukkast, måtte
målstrevet verte meire handfast, praktisk, jordnær. Det var lite truleg at
målspørsmålet vart avgjort på talarstolen.
Bøherad fann mannen med det praktiske handlaget i
HalvorKlasen Grave. Denne unge mannen byrja skrive i avisene på 90-talet og
ivra då for ein fastare samskipnad for målfolka i Bø. Det galdt å samle
kreftene. Halvor Grave var fødd i 1872 på Grave, som fram til 1883 høyrde til
Seljord. Han var av gamal og vyrd bondeætt. Som tilfellet var med samtalarane
tidlegare, vart Seljord og folkehøgskulen der eit Mekka dit han valfarta tidt
og ofte.
Men no var det meir storpolitikk. Unionsstriden
gjekk inn i ein avgjerande fase. Ullmann var mellom Venstres fremste på Tinget.
Halvor var sjølv ihuga venstremann, og høyrde til den radikale vengen i
unionskampen. Likeins var han oppteken av skyttarsaka, og vart personleg kjend
med «skyttargeneralane» Five og Angell.
Trass i ulike hugmål – som på mange måtar var i
slekt – var det likevel målsaka han brann mest for. Ingen tek plassen hans som
den mest ruvande personlegdomen i målsoga for Bøherad.
Halvor Grave vart kjend med mange kjende målfolk.
Ein av desse var Olav Midttun, som kom hit til bygda første gongen i 1902, 19
år gamal, for å vere framhaldsskulelærar. «Eg hadde ikkje vore stort meir enn
14 dagar i bygdi, før Halvor Grave fekk meg til å halda foredrag um Snorre. Tri
viker etter måtte eg til att, og heldt fyrste foredraget mitt um Aasmund Vinje.
Etter nyåret fekk han meg til å halda målskeid, endå eg streta mot, for eg
hadde ikkje havt upplæring i nynorsk og lite skrive det, anna enn i nokre
stilar for far. Me hadde nett fått fyrste offisielle landsmålsrettskrivingi. (1901).
Men han gav seg ikkje, so eg måtte til. Før eg reiste i mars, måtte eg halda
endå eit foredrag (om Ole Bull).»
Dette er eit lite utdrag or ein vakker biografi
Midttun har teikna av Grave, i Årbok for Telemark (1964). Det er framom alt den
praktiske målstrevaren vi her møter, og som vi snart skal møte att i oversynet
vårt.
I 1924/25 skranta Halvor Grave mykje, og vart kasta
på ei sjukeseng han aldri kom seg or. På årsmøtet i Bø Mållag 1925 sende laget
ei helsing. Grave svara: «Hjarteleg takk for kjærkomi helsing. Lukke med
arbeidet. Mi beste helsing og takk.» – Dette er truleg dei siste orda til
meiningsfrendar og trufaste vener. Den 13. august 1925 døydde han, og Bø hadde
mist sin varmaste og mest heilhuga norskdomsven.
Olav Gullvaag fortel i minneorda han skreiv om då
Jørgen Løvland var på talarferd og overnatta på Grave hjå Halvor. «Det var eit
minne for livet å høyra den væne samrøda utyver kvelden millom den
idealistiske, smålåtne bonden og den folkelege, djupt forståande statsmannen.
Løvland let falla nokre ord um alt offerarbeidet Grave dreiv med og sa: «Eg
tenkjer du ser ikkje stort att av takk og løn.» Då log Grave: «Skulde eg ta meg
betalt for å hava ei sak kjær?» – «Nei, nei,» sa Løvland og gav honom handi til
eit traust tak. Slike idelistar, som dei kloke lær til som naive og himmelblå –
kva var no livet utan deim?»